_a_cathedral_in_Bergen,_Hordaland_county,_on_a_sunny_summer%27s_day,_June_2015._Peter_Neaum._-_panoramio.jpg){kind=link}
Bakgrunn
Bjørgvin bispedømme (som opprinnelig hadde base på Selja) er et av våre tre opprinnelige bispedømmer sammen med Nidaros og Oslo. Bergens første domkirke var Kristkirken ved Håkonshallen.
Fransiskanerkirke
En olavskirke i Vågsbunnen er første gang nevnt i 1181 og ble overtatt av fransiskanerne i Håkon Håkonssons regjeringstid. Det antas at kirken ble ødelagt i bybrannen i 1248. Fransiskanerne oppførte så en ny kirke med utvidet skip og rett avsluttet kor, og de hadde klosteranlegg på sørsiden, der det i dag er kirkegård og katedralskole. Kirken brant igjen i 1270, og det drøyde helt til 1301 før gjenoppbygget kirke ble innviet, da med utvidet kor og skrudhus. Dette ble finansiert av Magnus Lagabøte, som ble gravlagt i fransiskanernes kirke. Kirken brant igjen i 1463–64, og lå fortsatt (delvis?) i ruiner da reformasjonen kom og klosterordnenes gods ble inndratt. Først da ble den satt i stand og brukt som domkirke, etter at Kristkirken var revet i 1531.
Domkirke
Bergen domkirke er i dag en toskipet langkirke med vesttårn og med skrudhus på nordvestsiden. Vesttårnet og det søndre sideskipet stammer imidlertid fra en utvidelse på 1600-tallet. I utgangspunktet var kirken en 60 meter lang og ganske smal enskipet hallkirke. Den ble satt i stand under biskop Geble Pederssøn og hadde på den tiden takrytter midt på skipet. I 1599 ble utvidelsesplaner godkjent, og det ble gitt tillatelse til å bruke stein fra Nonneseter kloster og fransiskanerklosteret. Kirken fikk med det sin nåværende form, og den ble satt raskt i stand igjen etter branner i 1623 og 1640. Etter bybrannen i 1702 ble den gjenoppbygget etter planer av Johan Conrad Ernst, og vi ser av årstallet 1707 at tårnet ble forhøyet (eller i det minste satt i stand) på den tiden. Kirken ble dessuten omfattende restaurert i 1880–83 under ledelse av Christian Christie og arkeologisk undersøkt av Peter Andras Blix. Ved den anledning ble søndre sideskip praktisk talt revet og bygget opp på nytt. I 1963–69 ble kirken restaurert under ledelse av arkitekt Peter Helland-Hansen, og ved besøk i 2017 og 2022 pågikk omfattende retaureringsarbeider påbegynt i 2016.
En kuriositet her er en kanonkule som er støpt (murt) inn i kirkens fasade et godt stykke opp på vesttårnet. Kulen sies å være et minne om slaget på Bergens våg i 1665, og mang en omviser har fortalt at kulen ble sittende fast da kirken ble beskutt. Det er naturligvis en fysisk umulighet, men det er ikke kjent akkurat når kulen ble festet til veggen.
Interiør og inventar
Interiøret er preget av restaureringen i 1880-årene, da rokokkointeriøret ble fjernet og kirken ble forsøkt gitt et preg av sent 1200-tall, skjønt det kan hevdes at det er vel så mye nygotikk. Kirken er altså toskipet, med sideskip på sørsiden, og det er derfor en viss asymmetri i kirkerommet. På nordsiden er en vindusrekke i nordmuren (til venstre) og på sørsiden (til høyre) bueganger. Det er orgelgalleri i vest. Det polygonalt avsluttede koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.
Fire korvinduer har glassmalerier fra 1883 bekostet av grosserer Christian Sundt og levert av W. Worrall & Co i London. «Norges kirker» gjennomgår kirkens altertavlehistorie. Dagens altertavle er tegnet av Christian Christie og utført av Hans Johan Johannessen i kleberstein fra Osterfjorden. Tavlen står egentlig på gulvet bak alteret (som er fra samme restaurering). Det menigheten ser, er fem nisjer med figurer, der Kristus i midten er omgitt av de fire evangelistene med attributter. Rekkefølgen fra venstre mot høyre er Matteus, Lukas, Johannes og Markus, og en morsom detalj (avhengig av hvordan man ser på saken) er at Lukas feilaktig er fremstilt med ørn istedenfor okse, samtidig som Johannes korrekt også har ørn.
Også når det gjelder prekestol, har kirken en lang historie, og den nåværende er tegnet av Christie eller Blix (synes ikke kjent, ifølge «Norges kirker») og utført av Hans Nielsen. Den er sekskantet og hovedsakelig av furu, med fem fag, hvorav fire har fyllinger. Døpefonten av kleberstein og marmor er tegnet av Christie og har naturligvis forgjengere.
Kirken har tre klokker: en fra 1707 (støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Grave i Amsterdam), en fra 1754 (støpt av Michael Carl Troschell i København) og en fra 1902 (støpt av O. Olsen & Søn). Blant orglene her var et bygget av Gottfried Gloger i 1747–49 — hans største orgel før orgelet i Kongsberg kirke. Dagens orgel er et Rieger-orgel fra 1997. Det finnes også epitafier og annet. Dette samt skrudhusets interiør og inventar er skildret i «Norges kirker».
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården og muren rundt er bevart, men kirkegården er ikke lenger i bruk til begravelser. Katedralskolen er som nevnt på sørsiden. Til domkirken sognet i sin tid også Sankt Jakob kirkegård, som gikk ut av bruk i 1920.
Kilder og videre lesning:
- Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 162–165
- Hans-Emil Lidén: «Domkirken», i Norges kirker (Bergen, bind 2; Land og kirke, 1983; ISBN 82-05-14299-8), s. 9–109
- Kunsthistorie.com (arkivert nettside)
- Bergen byleksikon
- Bergen domkirke menighet
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 400
- Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 84–85
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Bergen