Bakgrunn, kirkebygg
Området rundt Sollia kirke i Atnedalen ble bosatt på slutten av 1600-tallet, i første omgang av fire familier. Kirkeveien over fjellet til Ringebu var problematisk, ikke minst om vinteren, og etter en vinter da flere omkom på vei til kirken, ble det besluttet å bygge egen kirke ved Sollia (eller Setningsdalen, som det opprinnelig het). Den ble oppført av Jon Jonsen uten tegninger og med byggematerialer levert av bygdefolket. Kirken ble innviet den 7. september 1738 og er en laftet langkirke. På 1700-tallet økte befolkningen. I 1770 bygget man et ekstra galleri på nordveggen, og i 1840 ble kirken utvidet mot vest. Senere kom det til et sakristi i øst. Likevel fremstår kirken som helhetlig. Antallet sitteplasser er fortsatt beskjedne 85.
Interiør og inventar
Det ytre forbereder en likevel ikke på det som venter inne i kirken, som er gjennomillustrert. Alle vegger og tak er dekorert, både i den opprinnelige delen og i tilbygget. Det opprinnelige kirkerommet har skymalt himling, og ved skyggeleggingen er det tatt hensyn til at dagslyset kommer inn fra sør.
Inventaret var på ingen måte komplett da kirken ble innviet. Både altertavle og prekestol kom til senere. I begynnelsen var det en lesepult, og det stod et kors bak alteret. Kongemonogrammet over korskillet (for Kristian VI) er skåret av Johan Jørgen Schram, i likhet med akantusen på altertavlen. Selve altertavlen er laget av Gert Isachsen Reinert. Tavlen har figurer av den korsfestede Kristus flankert av Maria og Johannes. Prekestolen — i renessansestil — er fra 1740-tallet. Den er påmalt årstallet 1745. Himlingen — åttekantet som prekestolens grunnform — har vært endret gjennom årene.
Den svenske dekorasjonsmaleren Erich Wallin (som i 1743-44 hadde malt forgjengeren til dagens Stor-Elvdal kirke) malte både nevnte inventar og kirkerommet ellers, og signerte over koråpningen i 1745. Skymalingen i taket er nevnt, men det er også mange andre detaljer. For eksempel er det påmalt tilsidetrukne scenetepper over korbuen på menighetssiden. På korsiden er det bilde av prestene på vei til kirkens vigsling. I fyllingene på vestgalleriet er apostlene avbildet. Og så videre. I tillegg til selve figurene og dekorasjonene kryr det av henvisninger til Skriften og andre tekster.
Vinduene i det opprinnelige kirkerommet ble utvidet i 1864. I 1870 ble altertavlen modernisert etter tidens smak ved at korset og de tre figuerene (Jesus, Maria og Johannes) ble fjernet og lagt på loftet. I 1902 ble de sendt til Folkemuseet, men med en opsjon om hjemsending om det skulle ønskes. Dekoren ble restaurert i 1908–09 av dekorasjonsmaler Albert Tønnessen, som også dekorerte våpenhuset og deler av sakristiet. Ved samme restaurering ble figurene til altertavlen hentet hjem og satt opp igjen. Kirken ble også restaurert til 200-årsjubileet i 1938, og den har naturlig nok vært pusset opp ved flere andre anledninger og fått strøm, oppvarming osv.
Kirken hadde opprinnelig en svært enkel døpefont, et tinnfat i en jernring som var festet til korstolpen med en krampe. Etterhvert var det stemning for å anskaffe noe finere. På 1920-tallet var det pengeinnsamling. Fonten ble tegnet av Johan Meyer, skåret av den lokale treskjæreren Håkon Nesset og tatt i bruk i 1926. Den gamle døpefonten er imidlertid også fortsatt å finne i kirken.
Det ble innkjøpt en kirkeklokke i 1740 for innsamlede midler, men man var ikke fornøyd med den. Samme skjebne led en klokke innkjøpt i 1758. I 1769 ble denne sendt til København for omstøpning (hos M.C. Troschelhof), og resultatet ble hengt opp i tårnet høsten 1770 og brukes den dag i dag.
Kirken fikk sitt første orgel (eller rettere sagt harmonium) i 1914. Dagens orgel er et snertingdalorgel fra 1962. I 1983 var det en stund snakk om å selge orgelet til Evenstad med begrunnelse i at det ikke passet inn i kirken, men det ble ikke noe av. Det ble imidlertid malt i andre farger i 1988.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård med steinmur rundt — åpenbart utvidet, siden det finnes rester av gammel mur inne på kirkegården. Under kirken ble det innredet bårerom i 1964 med inngang under sakristiet. Nedenfor veien som fører inn mot kirken, står kirkestuen.
Kilder og videre lesning:
- Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 52–55 samt s. 22
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 624
- Knut Haugland: Sollia kirke 1738–1988. 250 års historie (Sollia menighetsråd, 1988)
- Anne Wichstrøm: Sollia kirke (1999)
- Kirkesøk
- Visitasprotokoller 2013, s. 107ff.