Bakgrunn
Ringsaker kirke ligger litt sør for Moelv og er ikke synlig fra E6. Derimot synes den godt fra riksvei 4 mellom Gjøvik og Biri, på den andre siden av Mjøsa. I gamle dager kunne det være aktuelt å ro til kirken, som var hovedkirke for et større område. I dag kommer vi til kirken ved å følge landeveien mellom Moelv og Nes. Kirken ligger midt i et rikt jordbrukslandskap, hvilket er typisk for middelalderkirker, og den er godt besøkt og et populært konsertsted med god akustikk.
Kirkebygg
Ringsaker kirke er en av våre best bevarte middelalderkirker (viet til Olav den hellige), og som tridjungskirke hadde den fra tidlig av en viss betydning. De fleste kilder tidfester det opprinnelige bygget, i kalkstein, til 1100-tallet, men Per Granberg (se litteraturliste) mener å ha sannsynliggjort at kirken er fra midten av 1000-tallet. Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. Granberg mener det opprinnelige, korte koret ikke var apsidalt, som er et noe senere trekk, mens andre kilder snakker om apsis i øst. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende korskirkeform og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og tverrarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Det er sakristi nord for koret. (Strengt tatt er orienteringen fra sørvest til nordøst, men vi har forenklet for lesbarhetens skyld.)
Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 fikk den spir ved Matz Tårnbygger. Det varte ikke lenge. I 1652 bygget den berømte Werner Olsen («Mester Werner») nytt spir, men det blåste ned den 22. september 1669. Kirken var så uten spir noen år til Oluf Iversen Helmen (eller «Olluf Ifwersen Helmen») fra Gran bygget det nåværende spiret i 1694. Det har tålt vær og vind der det hever seg 64 meter i været. Taket ble tekket med spon og tjærebredt i 1841. Kirken har rundt 400 plasser.
Interiør
Kirkerommet er svært stemningsfullt, men kirkens høyde er ikke helt utnyttet innvendig. Himlingen ligger nemlig så lavt at lyset fra sørvinduene over søndre sideskip ikke når inn i kirkerommet. Hovedskipets himling har nok vært høyere i gamle dager, og Granberg antyder at steinhimlingen kan ha fått sin nåværende form etter en brann.
Inventar
Som altertavle fungerer et alterskap som ble produsert i Antwerpen i 1520-årene, altså like før reformasjonen kom til Norge. Som sådan er det et lite under at det har vært bevart frem til våre dager, og det er en sjeldenhet blant norske kirkeinventarer. Skapet kan lukkes og har da illustrasjoner på utsiden av dørene, men står som regel åpent, slik at man kan beundre de utskårne figurene. Det ville gå for langt å skildre alterskapet inngående her, men vi kan nevne at Olav den hellige er blant helgnene som vi finner (nærmere bestemt i venstre dør). For øvrig henvises til litteraturen.
Av annet stasinventar kan vi nevne prekestol og døpefont skåret av Lars Borg i 1704. Borg skar også et dåpshus som døpefonten stod i, men det er nå på Folkemuseet. Borgs inventar har vært mye beundret og etterlignet av andre treskjærere. Døpefonten har form av en gutt som bærer kummen. Prekestolhimlingen og dåpshuset bærer Frederik IVs kongemonogram. I tillegg til Borgs døpefont har kirken en nyere døpefont (åttekantet, timeglassformet) som står like innenfor inngangsdøren i vest.
Over korbuen er en kalvariegruppe fra 1683 laget av Johannes Skraastad. I nordre og søndre tverrskip er det glassmalerier laget av Borgar Hauglid i vinduene. I midtre nordvindu ser vi jomfru Maria og i midtre sørvindu Olav den hellige.
På det sørlige tverrskipets østvegg henger en minnetavle over sogneprest Oluf Thommessøn fra 1632. Kirken har også 12 presteportretter, hvorav det mest kjente er Mathias Stoltenbergs portrett av G.G.G. Berg. Rester av en rekke kalkmalerier er avdekket ved restaureringer. Blant dem er et hjulkors eller innvielseskors. Også enkelte gravsteiner kan man finne inne i kirken, skjønt det var flere før. Flere detaljer er å finne i litteraturen.
Vestveggens innside, der det normalt er orgelgalleri, gir undertegnede assosiasjoner til Hufsa og R2-D2. Der stod kirkens orgel, som var fra 1964 og bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble plukket fra hverandre og renset i 2009, men later uansett ikke til å ha vært spesielt godt. Nytt orgel fra Rensch Orgelbau var forventet tatt i bruk i 2021. Ved besøk i kirken i juli 2021 var imidlertid det gamle orgelgalleriet tatt ned, men noe nytt galleri var ikke kommet opp. Per januar 2023 melder fellesrådet at nytt orgel forventes å stå klart høsten 2024. Det finnes også et fem stemmers orgelpositiv fra Jehmlich.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ved en såpass gammel kirke er naturligvis ganske stor og har trolig vært utvidet flere ganger. Blant kulturpersonligheter som er gravlagt her, er Aase Nordmo Løvberg og Ronald Fangen. Sørøst for kirken står et gravkapell, og ved innkjørselen på oversiden er et krigsminnesmerke. Ved den inngangen til kirkegården som fører mot vestinngangen, står et lite rødt hus merket «Pilegrimsherberge» med en pilegrimsbenk utenfor. Som vi forstår, ligger kirken ved pilegrimsleden til Nidaros. Ringsaker prestegård ligger like sørvest for kirkegården.
Kilder og videre lesning:
- Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 25–36 (v/Per Granberg)
- Wikipedia
- Kunsthistorie.com
- Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 52–57
- Riksantikvaren: Alterskapet i Ringsaker kirke
- Sigurd Grieg: Ringsaker kirkes gamle herlighet. Kulturhistoriske studier over nederlandske og nordtyske alterskap i Norge (De sandvigske samlingers skrifter III; Lillehammer, 1955)
- Reinert Svendsen: Ringsaker kirkes altertavle (Hamar stiftstidendes boktrykkeri, 1925)
- Tone Marie Olstad, Dagheid Berg, Thomas Ragazzon, Christina Spaarchuh, Ingvild Vestvik og Barbro Wedvik: Ringsaker kirkes alterskap. Konserveringsprosjekt 2020. Oppdragsrapport (Riksantikvaren, 2021)
- Olava Øverland og Bo-Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 138–139
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 636
- Kirkesøk
- Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co: Oslo, 1950), annet bind, første halvbind, s. 29ff. (om Lars Borg)