Hamars middelalderdomkirke
Hamardomen er et nymotens navn på Hamars middelalderdomkirke, som har ligget i ruiner i mange hundre år, og som tidligere bare ble kalt Domkirkeruinene på Hamar. Ofte brukes navnet om glassoverbygget som ble innviet i 1998, men det er primært selve domkirken som er vårt tema her.
Bakgrunn
Noen av de eldste sporene etter bebyggelse i Hamarområdet er i området rundt Åker gård, Åkersvika generelt og Ridabu. Her er det flere store gravhauger fra jernalderen, og stedsnavnet Torshov vitner om hedensk tid. Det mest kjente gamle arkeologiske funnet er den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet (den er utstilt i middelalderutstillingen på Historisk museum i Oslo). På Harald Hårdrådes tid var det kaupang ved Hamar, og det ble slått mynt.
Hamar bispedømme ble opprettet som landets femte i 1153 av den engelske paveutsendingen kardinal Nikolaus Breakspere, som senere ble pave Hadrian IV. Hamars første biskop var engelske Arnald, som hadde virket på Grønland, og man regner med at det tok rundt femti år å bygge Hamar domkirke.
Kirkebygget
Domkirken var en treskipet basilika med tverrskip litt lengre enn byggets bredde. Opprinnelig var bygget i romansk stil, men det ble påbygget også på 1300- og 1400-tallet, da koret og sidekapellene ble utvidet med ti meter mot øst. Det ble bygget et kapittelhus på nordsiden, og det store tårnet ble gjort høyere. Disse gotiske tilbyggene bragte kirkens lengde opp i 56,8 meter og tårnets høyde opp i rundt 50 meter. Man antar at Hamar domkirke var forbilde for enkelte andre betydningsfulle kirker som Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Granavollen. Olaf Nordhagen har laget tegninger som gjør at man visualisere kirken slik den kanskje var, og inne i museet er en modell av kirken og omgivelsene.
Kirken hadde to vesttårn, og i vest ser vi en profilert sokkel som opprinnelig gikk rundt hele kirken. Deler av vestportalens omramming er bevart, men ikke hele buen. Til venstre (nord) for vestportalen er det hugget ut en ansiktsmaske. Dette er den eneste bevarte skulpturen i hele ruinen. (Men i museet er en konsollstein som muligens stammer fra kirken.) Like innenfor vestportalen, på høyre side (i sør), kommer først en lav bue som markerer inngangen til søndre tårnrom, og deretter en søylerad med fire høye buer som var skillet mellom midtskipet og søndre sideskip. Over dem ses rester etter tre vinduer. På nordsiden er det bare små rester etter tilsvarende, men strukturen er klar. Lenger øst finner vi rester av tårnpillarene. Det er til og med mulig å se forskjell på de opprinnelige delene av pillarene og påbyggene fra 1300-tallet, da pillarene ble forsterket for å ta av for det høyere tårnet. Tverrskipet er best bevart på nordsiden.
Koråpningen var opprinnelig fem meter bred, men er i dag usedvanlig smal. Man antar at den ble slik etter brannen i 1567, da prestene satte i stand koret og brukte det som kirke. Koråpningen ble altså brukt som kirkedør, og det ble brukt steiner med gotiske profiler fra andre deler av kirken. Gulvet i den østlige delen av koret er hevet over gulvet i resten av koret. Her stod høyalteret, og en alterstein som ligger her nå, ble funnet som trappehelle på Storhamar gård. Over alteret var det et relikviegjemme.
På hver side av koret var det et kapell. Det nordlige er best bevart og har fortsatt tønnehvelv over den vestlige delen, men selve portalen er borte. Det sørlige korkapellet er mer langstrakt og var høyere enn det nordlige. Her finner vi inngangsportal fra tverrskipet i form av en spissbue, og begge korkapellene har rester av vindusåpninger. I kirkerommet er kummen fra en middelalderdøpefont fra Ottestad kirke utstilt, og inne i museet er en figur fra en 1700-tallsfont fra samme kirke.
Området ellers
Det som er nevnt her, er naturligvis bare et lite utvalg av de detaljene som kan studeres i ruinene. Dessuten er det greit å vite at det i tillegg til domkirken fantes en rekke andre bygg knyttet til kirkelig virksomhet i området. Øst for domkirken lå bispegården med bispeborgen. Denne omfattet i tillegg til bolig og administrasjon også forsvarsverker, og større eller mindre deler av anlegget har vært omgitt av en ringmur. Størrelse og utforming har variert noe gjennom tidene. I området var det også et kloster (Olavsklosteret), en katedralskole, et hospital med kirke (Korskirken) og kannikenes gårder. Kaupangen lå øst for Domkirkeodden, men vest for dagens bysentrum.
Reformasjon og krig
I 1536–37 kom reformasjonen. Kirkegods ble inndratt, biskopene ble skiftet ut med såkalte superintendenter. Hamar bispedømme ble lagt under Oslo, og den gamle bispegården ble residens for lensherren. Hamars siste biskop, Mogens, døde i fangenskap i Danmark i 1542. Ved oppløsningen av de kirkelige institusjonene ser det ut til å ha gått tilbake også med Hamarkaupangen, som nok var svært avhengig av de kirkelige aktivitetene og ellers av begrenset omfang. På denne tiden ble Hamarkrøniken, som er en viktig kilde til informasjon om det gamle Hamar, skrevet. Så kom nådestøtet i 1567 under Den nordiske syvårskrig. Etter en mislykket beleiring av Akershus festning trakk svenskehæren seg tilbake, og under tilbaketoget ble Hamarhus, altså lensherreborgen, sprengt med krutt og brent. Domkirken var ikke hovedmål for angrepet, men den ble også sterkt skadet — kanskje ved at ilden i den gamle bispeborgen spredte seg til domkirkens tretak. Borgen ble totalrasert, og kirken ble heller ikke bygget ordentlig opp igjen. Hamars marked ble offisielt flyttet til Oslo i 1587. Hamar gikk til grunne som administrativt sentrum, og dermed forsvant middelalderens eneste regelrette innlandsby her i landet.
Sammenbrudd og ny vekst
Det sies at man i 1570-årene bevilget noen midler til en begrenset restaurering, men det ble snart ansett som meningsløst å opprettholde et kirkebygg på det som ble beskrevet som et øde sted. Dermed satte forfallet inn. I 1670 raste vestgavlen ned, og rundt 1700 så det mest ut som et stort rassted. Kirken ble nå brukt som steinbrudd. Blant annet sies Furnes kirke å være bygget med et betydelig innslag av stein herfra, og noe gikk nok også med til å bygge Nykirken, nordfløyen i Stange kirke, i 1703. Endel gikk også til kalkbrenning. På 1800- og 1900-tallet ble det foretatt en rekke undersøkelser og oppmålinger samt én og annen restaurering, men frostsprengning gjorde sitt til at ruinene forfalt, og etterhvert ble de pakket inn — først med noen tilfeldige grønne presenninger slengt oppå og skilt som bad folk holde seg unna, så ved midten av 1980-tallet med et heldekkende presenningstelt. Som kjent ble det bygget et vernebygg av glass og stål som gir enkelte — deriblant undertegnede — assosiasjoner til glasspyramiden ved Louvre. Vernebygget ble tegnet av Lund + Slaatto Arkitekter. Det ble innviet den 9. august 1998. Domkirkeruinene under vernebygget brukes iblant til brylluper og andre arrangementer.
Hamar ble gjenopprettet som by i 1849, og Hamar bispedømme ble gjenopprettet i 1864. Resten av området rundt domkirkeruinene har vært relativt uberørt av bebyggelse, for Hedmarksmuseet sikret seg tidlig store deler av Domkirkeodden, og NRK kjøpte opp området øst for dette, det såkalte Kringkastingsjordet, for å bygge sender der. Området hadde vært kongelig eiendom til det ble solgt i 1675, og i 1716 ble det såkalte Storhamargodset solgt til Jens Grønbech. En stor steinlåve, Storhamarlåven, ble bygget rundt 1720 på restene av bispeborgens ringmur, og ellers har mye av ruinene vært skjult under rasmassene. De gamle driftsbygningene ved gården og restene av bispeborganlegget som er blitt gravet ut etter krigen, er etterhvert integrert i et museum tegnet av Sverre Fehn og åpnet i 1974. Dette ble i 2004-2005 utvidet med et nytt vernebygg av Sverre Fehn over ruiner gravet ut i den østlige delen av anlegget på 1980-tallet. Domkirkeruiner med vernebygg og en rekke andre gamle bygninger inngår i dette anlegget.
Kilder og videre lesning:
- Tor Sæther og Jan Haug: Hamar i middelalderen (Hedmarksmuseet og Domkirkeodden, 1995 og senere opptrykk)
- Arne Bakken og Svein Bjørtomt: Hamardomen (Aschehoug, 2009)
- Hedmarksmuseet
- Wikipedia
- Store norske leksikon om Hedmarksmuseet
- Middelalder byen som forsvant (en nettutstilling på Hedmarksmuseet)
- Hamar domkirke gjenskapt visuelt
- Ragnar Pedersen (red.): Vernebygg over en ruin. Fra kaupang til bygd 1997–1998 (Hedmarksmuseet og Domkirkeodden Hamar, 1998; ISBN 82-91326-09-6)
- Vernebygg for Hamar domkirkeruiner