Kjelvik kirke

Kjelvik var tidligere navnet på det som nå er Nordkapp kommune. Selve Kjelvik er på østre del av Magerøya. Det var øyas nest største tettsted (etter Honningsvåg) før det ble fraflyttet, og her stod det kirke fra middelalderen og til kirkestedet ble flyttet til Honningsvåg. Dette skjedde etter at den siste kirken i Kjelvik blåste ned i en orkan i 1882. Kjelvik hadde på det meste rundt 250–300 innbyggere, og fraflyttingen skjedde i løpet av 1900-tallet. Stedet ble ikke bygget opp igjen etter tyskernes nedbrenning av Finnmark i 1944. La oss se litt på kirkene som stod her.

Eldste kjente omtale av en kirke i Kjelvik er (ifølge Oluf Rygh) fra 1556 («Kedilwike chappell»). Kirken skal ha vært vigslet til St. Nikolas, for den hadde en klokke støpt i 1521 til ære for ham. Klokken var tidligere oppbevart ved Tromsø museum (jf. bilde i jubileumsboken om Honningsvåg kirke), men har siden 1987 vært deponert ved Nordkappmuseet (jf. Finnmarksposten).

Kirken ble i 1694 sagt å stå «strax owen for huusene» inne på kirkegården. Dette skal ha vært en tømmerkirke med takrytter, og den fikk i 1704 tilbygget et våpenhus i vest. Koret er omtalt i 1709, og dette tolkes av Riksantikvarens Jan Brendalsmo som at kirken var en langkirke med smalere kor. I slutten av 1730-årene skal kirken ha blitt revet eller omfattende reparert. En ny kirke omtalt av Frederik Nannested i 1750 skal i alle fall ha stått på samme tuft som tidligere. Nannestad omtaler kirken som «en nedrig Træ-†-Bygning, med Bord-Tag, uden Taarn, som for de hæftige Storm-Vinde, hvilke for kort Tid fløtede den heele Bygning ½ Alen af sin Syl-Mur, ikke der kand være». Her synes det altså å dreie seg om en korskirke, og kirken skal ifølge J.U. Wolff ha blitt oppført i 1741. Ved en besiktigelse 4. juli 1808 ble det registrert skader og mangler ved kirken og meldt om behov for en rekke utbedringer.

Ifølge Brendalsmo ble kirken ødelagt under engelskmennenes blokade i 1810, uten at det fremgår hvor omfattende disse ødeleggelsene var. I august 1821 ble kirken plyndret av russere som oppholdt seg i Kjelvik på fiske. De sies å ha slått i stykker altertavlen og tatt med seg kirkeklokken. Klokken kom til rette igjen i 1867. Ved kongelig resolusjon av 9. juli 1831 ble det vedtatt å rive kirken og bruke brukbare materialer til å oppføre et kapell. I 1841 ble det gitt tillatelse til å flytte kirkestedet til Kistrand, uten at dette ble gjennomført på det tidspunktet.

I 1846 ble det søkt om å oppføre ny kirke på det gamle kirkestedet i Kjelvik. Tillatelse ble gitt ved kgl.res. av 29. september 1847. Christian H. Grosch argumenterte i et brev datert 16. juni 1847 for at kirken kunne oppføres etter hans tegninger for Dverberg kirke, men det kan se ut til at spiret bød på problemer. Dette var en åttekantet kirke, og den skilte seg noe fra Dverberg-kirken i detaljer og stil. Kirken ble vigslet av biskop Daniel Bremer Juell den 16. juli 1851.

Denne kirken ble altså ødelagt i en orkan den 16. januar 1882. Også likhuset på kirkegården ble ødelagt, og restene av det ble i 1968 sagt å være eneste bygningsrest på stedet. Kirketuften skal ikke være å se. Normalt skulle man tro at inventargjenstander ble reddet ut av kirken og er å finne enten i andre kirker eller på museum, men det sies at kirken ble knust til pinneved i orkanen, og at det ikke fantes brukbare materialer som kunne gjenbrukes. Ifølge Brendalsmo kan det imidlertid tenkes at enkelte figurer i Oldsaksamlingen som kom dit fra Kistrand, stammer fra Kjelvik. Det skal ha blitt foretatt begravelser på stedet helt til 1949.

Kilder og viderelesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden