Nesbygda kirke ligger langt nord i tidligere Svelvik kommune, som i 2020 ble slått sammen med Drammen. Den er et tidligere bedehus med strandtomt. Nesbygda misjonsforening ble stiftet i 1911, og bedehuset ble oppført i 1915 og innviet den 1. januar 1916. Siden er det blitt gitt i gave til Svelvik menighet. Det har gjennomgått flere oppussinger og ombygginger, og det ble innviet som kirkebygg (da titulert som kapell) av biskopen den 15. september 1993.
Tomt til bedehuset ble i sin tid gitt av Karen Marie og Andreas Christoffersen, og ansvarlig for oppførelsen var byggmester Bjørge fra Drammen. Historielaget antyder at bygdefolk trolig bidro med dugnadsarbeid. Opprinnelig hadde bygget motsatt orientering av den nåværende. Det var inngang i sørøst mot veien gjennom et våpenhus, og prekestolen var i motsatt ende av bygget. Veggene hadde ådret brystpanel opp til 1,8 m høyrde, og over dette var veggene pusset. Også benkene var ådret. Det fortelles om noe varierende bruk av bedehuset. Det skal i perioder ha blitt brukt av pinsevenner, og det har vært noe søndagsskolebruk (når denne ikke har foregått i hjemmene). En kort periode på 1920-tallet avlastet bedehuset den lokale småskolen, der kapasiteten var sprengt på grunn av store barnekull. Rundt 1940 ble det innredet en liten leilighet i 2. etasje som var i bruk til utpå 1970-tallet.
Rundt 1959 ble våpenhuset revet og døren murt igjen. Orienteringen ble snudd slik at alteret kom i sørøstenden som nå. Mye av dette arbeidet ble organisert av daværende sogneprest Frøysland, som også fikk tak i det alterbildet som fortsatt er å finne i kirken. Det viser Såmannen. Nytt orgel kom også på plass.
Det fulgte en ny byggeperiode på 1970-tallet. Da ble et uthus revet, og det ble oppført en ny fløy med inngangsparti, garderobe og toaletter. Det sies at man på denne tiden hadde et frittstående klokketårn av tre telefonstolper, og at klokkene ble ringt med tau gjennom veggen.
Sitt nåværende utseende fikk kirken i en ombygging og omfattende oppussing på begynnelsen av 1990-tallet, en prosess som altså munnet ut i kirkevielse i 1993. Arkitekt i den forbindelse var Vidar Bech, som fremla flere alternative planer, inkludert et byggetrinn eller to som ikke er gjennomført. Takutformingen ble endret, og kirken fikk den takrytteren vi ser nær sørøstmønet i dag, der det henger en kirkeklokke. Arbeid ble utført av faghåndverkere og lokale frivillige. Det er kor i det lille utbygget i sørøst, og antall sitteplasser er rundt 100.
Siden har man fortsatt med å bytte ut instrumentene. Historielaget forteller om bytte av piano. Og mens kirkeleksikonet (1993) omtaler et elektronisk orgel, sier historielaget (2005) at man overtok et kisteorgel fra Molde domkirke. Det var vissnok ikke så pent, men er blitt pyntet på. Alterduker er sydd av lokale folk, og døpefonten (som er noe eldre) skal i sin tid ha blitt gitt av en lokal pinsevenn (skjønt det kan synes noe underlig, tatt i betraktning forskjeller i dåpssyn).
Det er ikke kirkegård her. Tidligere Svelvik kommune består av bare ett sogn med tre kirkebygg, og de tituleres alle som kirker i dag.
Kilder og videre lesning:
- Bygdevandring 2005 (PDF hos Nesbygda historielag)
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 551
- Svelvik menighet
- Wikipedia
- Svelviksposten