Historie
Ål stavkirke er blant de mest berømte av de stavkirkene som er revet. Det skyldes ikke minst vestportalen og takdekorasjonene, som kan studeres på Kulturhistorisk museum i Oslo. Utsnitt av taket ble for øvrig gjengitt på frimerker i 1975. Våre kunnskaper om stavkirken bygger på en rekke forskjellige kilder, deriblant bilder av kirken samt bevarte bygnings- og inventardeler. Kirken ble målt opp av Georg Bull i 1855, det er gjort arkeologiske undersøkelser ved tuften, og det foreligger rester av regnskaper.
Ut fra myntfunn daterer Christie og Christie (Norges kirker) den opprinnelige kirken til siste halvdel av 1100-tallet eller rundt år 1200. Gravfunn på stedet skal være enda eldre, uten at noe eldre kirkebygg er sikkert påvist. Kirken bestod opprinnelig av et skip og et smalere kor, trolig med apsis i øst, og kirken var omgitt av en svalgang. Koret har på 1200-tallet blitt erstattet med et nytt og større kor med samme bredde som skipet og ca. 6,5 meter langt. Dette koret hadde tønnehvelv med de berømte malte dekorasjonene. Skipet har hatt hevet midtrom, og det antas at også det opprinnelige koret hadde det. Det nye koret fra 1200-tallet hadde omgang i samme høyde som skipets, men midtrommet var lavere. Kirken fikk tverrarmer omtrent midt på skipet, visstnok samtidig med korutvidelsen, og i 1699 fikk koret en apsis i øst. Da ble alteret plassert i apsis, mens resten av koret fungerte som en utvidelse av skipet. Tidlig på 1800-tallet ble skipet utvidet ved at langveggene ble flyttet utover så de kom i flukt med tverrarmenes møner. Ved rivingen i 1880 var bare den vestligste delen igjen av svalgangen, og det var et høyt våpenhus foran vestportalen. Kirken fikk sakristi nord for koret i 1688, senere i øst.
Stavkirken ble kjøpt av sogneprest Jacob Stockfleth på auksjonen i 1723 og havnet på kommunens hender i 1856. I 1870-årene ble ny kirke planlagt, og Fortidsminneforeningen ble tilbudt å kjøpe stavkirken, men anså seg ikke å ha råd. Sommeren 1880 ble den revet, og noen av materialene ble gjenbrukt i dagens kirke. Cirka hundre veggplanker ble funnet under kirkegulvet ved en ombygging på 1950-tallet. Ved rivingen ble enkelte av middelalderdelene sendt til Oldsaksamlingen i Oslo.
Stavkirken på museum
En tur gjennom middelalderutstillingen på Historisk museum går først gjennom en mørk sal der taket er utstilt. Det er gjengitt en rekke bilder av dette taket på Kunsthistorie.com, og taket er beskrevet relativt detaljert i en egen bok (samt i «Norges kirker»). Når man så er vel ute i den lysere, åpne salen, kan man studere vestportalen. Portalen dateres (i boken om kortaket) til midten av 1100-tallet, og det er grunn til å tro at den er opprinnelig, så da gjelder dette formodentlig også for kirken som sådan. Oldsaksamlingen har også plankene fra nordportalen, uten at de er med i utstillingen. De var senere blitt overført til inngangen på nordre tverrskip, slik man ofte ser med gamle stavkirkeportaler ved ombygginger.
Gammelt inventar tas i bruk igjen
Da den nye kirken stod klar i 1880, hadde den som kirker flest på den tiden nygotisk interiør og inventar. Senere har man nok angret på at man kastet ut de gamle kulturskattene, og ved nevnte ombygging fant mye av det som var igjen, veien til dagens kirke. De nevnte veggplankene ble montert på en skjermvegg bak alteret, og koret fikk en kopi av takhimingen fra Oldsaksamlingen. Dessuten ble altertavlen (Augustus Samuel Ritter og Hans Fod, 1702), korskillet (1702) og prekestolen (trolig Hans Fod) tatt i bruk. Også et par skulpturer fra stavkirken er å finne i dagens kirke, og så må vi ikke glemme at den nye kirken hadde overtatt stavkirkens klokker.
Stavkirketuften
Ved den gamle stavkirketomten ble det funnet noen mynter i forbindelse med rivingen og like etterpå, og i 1959 ble det foretatt arkeologiske undersøkelser der fundamentene ble bragt frem i dagen og konservert. Tuften kan studeres, og et informasjonsskilt viser forskjellige stadier i stavkirkens historie. Det har også stått en støpul på tomten i tillegg til at kirken hadde takrytter. Tomten er omgitt av et steingjerde. Helt vest på tomten står et minnesmerke over ofre for krigen i 1807–14. Stavkirken stod forresten på prestegårdstunet. Den gamle prestegårdsbygningen ser ut til å være borte, og Opplysningsvesenets fond avbilder en helt annen prestebolig.
Kilder og videre lesning:
- Norges kirker
- Signe Horn Fuglesang (red.): Middelalderens bilde. Utsmykningen av koret i Ål stavkirke (Cappelen, 1996; ISBN 82-02-15998-9)
- Terra Buskerud (Nettsted nedlagt)
- Wikipedia
- Visit Norway
- Kunsthistorie.com (Bilder av stavkirketaket i Kulturhistorisk museum)
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Buskerud fylke (Riksantikvaren, 2015), s. 28
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Buskerud