Bakgrunn
Agder (særlig Aust-Agder) har en rekke middelalderkirker av stein som senere er utvidet til korskirker med nye deler av tre. Tromøy kirke føyer seg inn i rekken av disse, men skiller seg fra de andre kirkene ved at den mangler tårn. Ellers ligger kirken altså på en øy — fylkets største — og vitner om en tid da kommunikasjon foregikk vel så mye til vanns som til lands.
Tromøya har hatt bosetning siden yngre steinalder, og det skal ha vært et gudehov på Hove, en drøy kilometer vest for kirken. En prest ved navn Ivar er nevnt i et skinnbrev fra 1320, men kirken antas å være fra 1100-tallet (eller rundt 1200). Tromøya hørte etter reformasjonen til Holt prestegjeld før området sammen med Austre Moland og Barbu ble utskilt i et eget prestegjeld i 1747. Dette ble delt i tre i 1877. Tromøy prestegjeld omfattet også deler av fastlandet, der man etterhvert fant det kronglete å karre seg til utkanten av øya for å få utført kirkelige funksjoner. Resultatet var en avskalling med nye sogn og nye kirker. Ellers har Tromøy kirke vært et landemerke for ferdselen til sjøs inntil mindre beiting i etterkrigstiden førte til gjengroing.
Kirkebygg
Steinkirkedelen (med en murtykkelse på rundt halvannen meter) er altså eldst. Dette er øst-vestdelen, som i dag er tverrskip. Opprinnelig var lengden ca. 2/3 av den nåværende. Det var apsis i øst, mens vestenden antas å være opprinnelig og kan ha fundamenter fra et tårn (muligens rundt). Forlengelsen østover skjedde i gotisk tid, ca. 1250-1300. Ved den anledning fikk kirken et rett avsluttet kor i øst, og presteinngangen i korets sørvegg ble flyttet østover. Den er i dag gjenmurt, men godt synlig i muren. Den er romansk (rundbuet) og har et mannshode på hver side av åpningen (av granitt). Det trekkes paralleller til Hedrum kirke og antydes at det kan dreie seg om Odin øg Frøy. Her er en annen versjon av historien.
Kirken ble i 1724 solgt til stiftsbefalingsmannen, som året etter solgte den videre til allmuen. Samme år (altså 1725) fikk kirken nye altertavle og prekestol, muligens som følge av gaver gitt i glede over at kirken kom på menighetens hender. I 1748-51 ble kirken utvidet til korskirke under ledelse av Ole Nielsen Weierholt. Alle vegger ble forhøyet, og som vi ser, er gavlene av tre også på murdelen, som ble gjort om til tverrskip, mens kirken fikk kor i sør. Tårn ble bygget i 1753, men revet allerede fire år senere fordi det var medtatt. Det ble da laget ny hovedinngang i nord med våpenhus og klokkehus. Innvendig fikk kirken tønnehvelv med skymaling. Som ved Flosta kirke ble malerarbeidet utført av Jørgen Schultz, som signerte arbeidet og daterte det 1758 på orgelgalleriet.
Interiør og inventar
I 1880–81 ble innerveggene panelt og malt etter tidens smak, orgelgalleriets utsmykning ble sendt til Folkemuseet, kirken fikk nye benker m.m. Noen tiår senere ble kirken restaurert, og den 20. august 1939 ble den gjeninnviet i nygammel stand. Kirken ble restaurert også i 2003. Ifølge Kirkesøk har kirken 290 plasser, mens Kunsthistorie.com og Wikipedia opererer med 500.
Altertavlen og prekestolen ble begge laget av Mogens Thrane i 1725, altså noen år før ombyggingen. I altertavlens nedre midtfelt ser vi nattverden og over det korstfestelsen. Prekestolen har bilder av evangelistene.
Korskillet er skåret av Weierholt og har Frederik Vs kongemonogram båret av løver som igjen er flankert av engler. Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1300 og antas å være hugget i verkstedet knyttet til Stavanger domkirke. Den er ikke ulik fonten i Fjære kirke. I koret er en skriftestol fra 1750, noe vi ser av bildet på døren, der en prest gir syndsforlatelse. To andre bilder på stoler viser Peter og Den bortkomne sønn. Bildene er malt av Schultz. Ved siden av prekestolen står fire timeglass med dateringen 1769. Det tar visstnok 15 minutter å tømme hvert av dem. Kirken har også en rekke andre gamle gjenstander. De to kirkeklokkene er fra 1769 (London) og 1886 (Pusnes Jernstøberi).
Et orgel fra 1750-tallet skal være å finne på Folkemuseet, skjønt det gjelder muligens bare enkelte deler, deriblant en rekke piper. I 1904 fikk kirken nytt orgel bygget av Lars Brynhildsrud, og dette ble i 1965 byttet ut med et orgel fra Vestlandske Orgelverksted. Etter årevis med pengeinnsamling kom dagens orgel på plass i 2016. Det er bygget av tyske Orgelbau Mühleisen, som også leverte orgelet til Arendals trefoldighetskirke i 2010.
Kirkeård og omgivelser
Tromøy kirke er omgitt av en velstelt kirkegård av en viss størrelse. En rekke gamle gravmonumenter er stilt opp på utstilling langs kirkegårdsmuren. I et parkområde som er adkilt fra gravplassen med en port, er et minnesmerke over falne i den annen verdenskrig. Nord for kirken står et hvitkalket gravkapell som ble oppført i 1956, og et rødmalt redskapshus/servicebygg fra 1985. Prestegården er avbildet hos Opplysningsvesenets fond, som også skriver om dens historie.
Kilder og videre lesning:
- Leiv I. Møen: Tromøy kirke gjennom 800 år (Tromøy menighetsråd, 1987)
- Erling Ruud: Tromøy kirke fra omkring 1100 til 1951 (Tromøy menighetsråd, 1951)
- Kunsthistorie.com
- Wikipedia
- Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 20–21
- Torvald Slettebø (bilder, med tekst fra Bjarne Nenseters bok): Tromøy kirke (Agderkultur)
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 473
- Kirkesøk
- Nina Kjølsen Jernæs: Tromøy kirke. Konservering av altertavle, prekestol og skriftestol (Riksantikvaren, 2012)
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Aust-Agder