Bakgrunn, bygningshistorie
Høvåg kirke stammer fra middelalderen, trolig fra 1100-tallet. Opprinnelig var det en langkirke av stein som var rundt ti meter lang, og den er oppført tett inntil berget uten utvidelsesmuligheter mot øst. I 1767 ble den forlenget vestover til omtrent dobbel lengde ved byggmester Lars Albretsen Øvernes. I 1787 ble sørmuren reparert, og det fortelles at nytt tårn ble bygget. Det dreide seg om en takrytter på steinkirkedelen som var ganske lik den nåværende, og den som utførte arbeidet, var byggmester Nils Gamelsen S. Øresland. I 1828 fikk kirken en korsarm på nordsiden, slik at bygget fikk T-form. Denne siste armen er nå hovedskip, og alteret er altså midt på sørveggen. Resultatet er omtrent som en korskirke der koret ikke er i en egen fordypning. Derimot er det sakristi bak alterpartiet, slik at bygningen nesten kan se ut som en korskirke på kartet. I 1831 ble kirken ytterligere forlenget vestover med våpenhus av tre og en takrytter som oftest omtales som tårn. Årstallet 1831 er å finne på vindfløyen. Kirken har ifølge Kirkesøk 315 sitteplasser.
Rundt 1900 var det store endringsplaner på gang, men ikke alle ble gjennomført. Av eksteriør fikk kirken et nytt våpenhus i enden av nordre korsarm — uten at relevant tillatelse var gitt. Det ble i 1912 beskrevet som tarvelig og falleferdig, og i 1913 ble det nyoppført i mer solide former. Interiøret ble betydelig endret rundt 1900. Altertavlen ble overmalt, og prekestolen ble plassert bak og over alteret, altså som et slags prekestolalter. (Litt av sørveggen er skavet ut for å få plass til prekestoltrappen.) Senere fulgte en restaurering som begynte i 1934 og ble fullført i 1966. I 1960 ble våpenhuset i tårnfoten gjort om til menighetshus med møterom (og et alter inntil den ene veggen), men etter at bedehuset kom til, ble rommet under tårnet igjen ominnredet og huser nå (bl.a.) dåpsventerom. I 1957 ble det innredet bårerom i kjelleren under denne delen, og i 1998 kom det til toalettilbygg på sørsiden. Kirken hadde faste benker for gårdene helt til 1935. Jubileumsboken fra 2004 skildrer dessuten diverse andre endringer samt planer som har versert uten å bli gjennomført. Kirken var under oppussing da undertegnede fotograferte den første gang i april 2011.
Inventar
Både altertavle og prekestol er i renessansestil og antas å være fra midten av 1600-tallet. De ble staffert i 1743 og har senere altså vært overmalt og blitt restaurert og komplettert (av Ulrik Hendriksen). Altertavlen har et bilde av den oppstandne Kristus i midten, omgitt av bilder av de allegoriske figurene Fides og Spes. Prekestolen har bilder av evangelistene, og her ser det ut til å dreie seg om en rekonstruksjon. Det finnes dessuten en lesepult fra 1777.
Kirkeleksikonet nevner også en renessansedøpefont fra 1650, men ifølge jubileumsboken er døpefonten som brukes, fra rundt 1900 og kommer muligens fra en annen kirke. Dåpsfatet (av omtrent samme alder) passer visstnok ikke helt til fonten. Et gammelt dåpsfat skal være gitt til Folkemuseet i 1902 (skjønt det står 1898 i Digitalt museum). På alteret står et krusifiks og to lysestaker i massivt sølv som skal være hittegods fra et grunnstøtt skip, og kirken fikk i 1834 et kirkeskip i form av fregatten Prøven.
Det er orgelgalleri i nord. Kirken fikk sitt første orgel i 1904. Det hadde fem stemmer og var bygget av Lars Brynhildsrud, og det var plassert helt ved kanten av orgelgalleriet. Dagens orgel står litt lenger inn, slik at prospektet (visstnok laget hos Brynhildsrud til det første orgelet) ikke kommer helt til sin rett. Orgelet har 15 stemmer og ble bygget av J.H. Jørgensen i 1966.
De to kirkeklokkene er fra 1660 (Hans Meyer) og 1937 (O. Olsen & Søn). Elektrisk ringing ble installert på 1980-tallet.
Kirkegårder og omgivelser
Kirkegården ligger nordvest for kirken, på den andre siden av veien. Det dreier seg om flere parseller som er opparbeidet til forskjellige tider, og det er dessuten en annen kirkegård 7–800 meter fra kirken lenger mot nordvest. I parkmiljøet rundt kirken er også et krigsminnesmerke og et minnesmerke (av Nic Schiøll) over Gabriel Scott, som tilbragte noen ungdomsår her og skildret stedet i fortellingene sine. Det er også et minnesmerke over eidsvollsmannen Hans Jacob Grøgaard.
Kapellangården (ofte kalt prestegården) er like nord for kirken og kirkegården.
Kilder og videre lesning:
- Vidar Corn Jessen: Høvåg kirke: arv fra fortiden, nærvær i nåtiden, gave til fremtiden (Høvåg museums- og historielag: Høvåg, 2004)
- Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 66–67
- Randi Stensby og Torvald Slettebø: Høvåg kirke (Agderkultur)
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 469
- Wikipedia
- Kirkesøk