Flosta kirke

Flosta kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Flosta kirke har aner tilbake til middelalderen. Kirkeleksikonet antyder ca. 1300, men det er vanskelig å vite hva det bygger på, og det gjenspeiles ikke i andre kilder. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1467. Kirken var en votivkirke (gavekirke) til i hvert fall et par hundre år etter reformasjonen. Det vil si at driften var basert på gavebidrag — i Flostas tilfelle for en stor del fra sjøfolk i nød. Organisatorisk hørte Flosta til Holt prestegjeld inntil 1812, da det fulgte med over i det nyutskilte Dybvåg prestegjeld. I 1963 ble det bestemt at Flosta med virkning fra 1972 skulle overføres til Austre Moland prestegjeld.

Opprinnelig var kirken (eller kapellet, om man vil) ganske liten. Den ble i 1628 omtalt som brøstfeldig og vurdert revet. I 1632 var den åpenbart satt i stand, men det synes uklart om det dreide seg om fullstendig nybygging etter riving, eller om den gamle kirken ble satt i stand (og kanskje utvidet). Rundt 1700 ble kirken forlenget og fikk nytt korparti i øst. Vesttårn kom til i 1736. Kirken ble ombygget til korskirke i 1747 ved byggmester Ole Nielsen Weierholt. Da ble faktisk orienteringen snudd 90 grader, slik at alteret ble plassert i nord, og det later til at nord/sør-korsarmene var både høyere og bredere enn den delen av bygningskroppen som var øst/vest-orientert.

I 1864 ble kirken utvidet i både høyden og lengden med Anders Thorbjørnsen som byggmester. Den ble forlenget østover og fikk nok en gang kor i øst, veggene ble skjøtet på i høyden med fire omfar, kirken fikk nytt panel innvendig og utvendig osv. Den østre delen ble med sine 11 m x 11 m noe større enn de andre korsarmene. Ved denne anledning fikk kirken et nygotisk preg. Gammelt inventar ble overmalt eller skiftet ut med nytt.

Så på 1970-tallet ble kirken restaurert igjen (arkitekt: Hans Olaf Aanensen) i samarbeid med Riksantikvaren. Gammelt inventar kom til heder og verdighet igjen. Vegger og inventar ble møysommelig fargerestaurert, koret ble nok en gang flyttet til nord, og østre korsarm ble gjort om til menighetssal. Kirken ble nyinnviet den 19. august 1977. Også senere har det vært oppussing, og det kan nevnes at kirken ble skadet av brann i 1739, 1824, 1980 (tårnet) og 1988 (ved alteret).

Kirkebygg
Vi har altså å gjøre med en laftet kirke som gjerne omtales som korskirke. Selve kirkerommet har imidlertid mer preg av langkirke, østre “korsarm” inneholder menighetssal, og vestre “korsarm” utgjøres i sin helhet av tårnkonstruksjonen. Et skilleveggsystem gjør at menighetssalen kan virke som en utvidelse av kirkerommet — som i en arbeidskirke. Kirken har ca. 290 plasser. I skipet er det galleri i sør (med orgel) og langs vestveggen (der benkene riktignok står vinkelrett på benkene nede i kirkerommet).

Interiør og inventar
Kirkerommet preges av dekoren på veggene og i takhimlingen. Dekoren ble malt av danske Jørgen Schultz i perioden 1749–1759. Schultz malte også mye annet både innvendig og utvendig helt frem til 1783, som er siste år han er omtalt i regnskapet. Takhimlingen har skymaling, og på lafteveggene har Schultz malt søyler med buer nærmest som en lett absurd illusjonisme. Obelisker omgitt av vinløv er plassert på sokler som minner om søylekapiteler med muslingskall, og det henger drueklaser ned under buespennene. Schultz’ dekorasjoner var altså overmalt og ble restaurert, og på nyoppsatte laftevegger mot menighetssalen ble de rekonstruert eller snarere kopiert. Korskillet fra før 1864 ble rekonstruert ved restaureringen på 1970-tallet på grunnlag av Terje Andersens skildring i en bok om kirken samt noen deler som ble funnet her og der, inkludert selve korskillebjelken, som var brukt i tårnet. På korskillebjelken malte Jørgen Schultz de ordene som har gitt tittel til jubileumsboken fra 2003, og under bjelken dannes korskranken av en rekke dreide balustre som er rekonstruert på grunnlag av en liten bit som ble funnet under gulvet. Over bjelken er to malerier av Schultz, hvorav et korsfestelsesbilde vender ut mot menigheten og et Getsemanemotiv innover mot koret.

Selve alterbordet er fra restaureringen på 1970-tallet. Den åttekantede alterringen har snodde balustre som er kopiert etter gamle sådanne som var blitt brukt i korskranken i 1864. Altertavlen og bildene i den ble malt av Samuel Dorn i 1706, skjønt det skal ha vært tidligere bilder under. Hovedbildet viser nattverden og er omgitt av døperen Johannes som peker på Guds lam (enkelte steder beskrevet som Den gode hyrde) og Moses. Over nattverden ser vi oppstandelsen, og aller øverst troner en figur av den seirende Kristus. I sidefelt og på vinger finner vi ranker og rose- og liljemotiver. Etter ombyggingen i 1864 stod det et hvitt kors på alteret i noen år før Ludvig Karlsen i 1882 laget en ny altertavle i nygotisk stil. Det later til at det først ble satt et midlertidig bilde i denne før et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo kom på plass. Dorns altertavle var blitt delt opp, og etasjer hang hver for seg på veggen på hver sin side av den nye tavlen, mens andre deler var spredt. Tavlen ble imidlertid samlet, restaurert og gjeninnsatt ved restaureringen i 1976–77, mens Bruns bilde flyttet over i menighetssalen. Dorns altertavle ble noe skadet i en brann i 1988 for deretter å bli restaurert. Blant annet måtte bildene fornyes (ved Terje Norsted hos Riksantikvaren).

En prekestol fra begynnelsen av 1700-tallet ble muligens malt av Samuel Dorn og hadde bilder av de fire evangelistene. Dagens prekestol ble skåret av Ole Nielsen Weierholt i 1750 og malt av Jørgen Schultz. Prekestolen har en himling med en due som ble funnet igjen i Holt kirke på 1970-tallet. Stolen ble overmalt med eikeimitasjon i 1860-årne og restaurert i 1970-årene. Trappen måtte nylages, men rekkverket er det som hører til.

Døpefonten antas å være laget i forbindelse med ombyggingen i 1864, og den er tilpasset et åttekantet dåpsfat fra 1600-tallet. Fonten står i et dåpshus i rokokko som ble skåret av Christian Suchow i 1758 og staffert av Jørgen Schulz. Dåpshuset lå i en årrekke på kirkeloftet før det ble overført til Folkemuseet i 1940. I 1977 kom det på plass i kirken igjen. I dåpshuset henger en dåpsengel, og på toppen troner Johannes døperen. Dåpshuset står like utenfor koret på venstre side av koråpningen.

Inne i koret står en skriftestol som ble rekonstruert under restaureringen i 1970-årene. Skriftestolens dør er imidlertid gammel og har et bilde av en kvinne som får prestens tilgivelse, malt av Jørgen Schultz. Røntgenundersøkelser har avdekket et bilde av evangelisten Johannes under dette, muligens malt av Samuel Dorn til en tidligere prekestol. Kirken har faste benker. Selve benkene er fra restaureringen på 1970-tallet, da de ble rekonstruert etter eldre modeller. Noen gamle benkedører ser ut til å være brukt. Ellers er dører og vanger rekonstruert etter gamle modeller.

Kirkens første orgel ble innviet den 30. august 1899 og ble bygget av orgelbygger Lars Brynhildsrud fra Moss. Det var et mekanisk orgel med fem stemmer, ett manual og pedal. Orgel nummer to (11 stemmer, 2 manualer, pedal) kom fra Vestre orgelfabrikk i 1967. Det var tidlig problemer med dette orgelet, og de ble forsterket ved flyttingen til dagens orgelgalleri under restaureringen. Planer om utskifting kom derfor ganske raskt. Dagens orgel ble innviet den 27. januar 1991. Det er bygget av Peter Collins og har 16 stemmer. Det sies i jubileumsboken at 760 av orgelets 956 piper er gjenbrukt fra det forrige orgelet, men at treverk og mekaniske deler er fremstilt i England. Prospektet er altså “nytt”. Orgelgalleriet fikk dagens utseende i 2003.

Vindfløyen bærer årstallet 1768, og det er festet et skip på den med en ansiktsmaske som gallionsfigur. Kirkeklokken er Flosta kirkes eldste bevarte inventarstykke. Den ble støpt av Wilhelm de Wou i Nederland i 1506 og er viet til Laurentius. Mer inventar, blant annet et par kirkeskip, kunne nevnes, og kirken fikk ny messehagel og stola laget av Greta Rimington i 2011. Interesserte finner flere detaljer i jubileumsboken.

Det finnes en rekke bilder av interiør og inventar på nettstedene Kunsthistorie.com og Agderkultur.

Kirkegård og omgivelser
Den opprinnelige kirkegården omgir kirken. Enkelte gamle gravminner er bevart under takoverbygg der. En parsell i Brekka, noe sørvest for kirken, ble innkjøpt i 1854. Den ble vedtatt nedlagt i 1914, men ble brukt frem til 1920. Etter fredningstidens utløp ble noen graver overført til det nye kirkegårdsområdet. Det meste av kirkegården ligger på Sandåker, litt nedi bakken øst for kirken. Den nordligste delen ble innkjøpt til bruk som kolerakirkegård i 1856, men brukes som vanlig kirkegård. Områder sør for dette ble innkjøpt i 1875 og 1960. På sørsiden av kirken, over veien, ligger kirkestuen, som var under oppussing sommeren 2011, da bildene her ble tatt. Ved veien like øst for kirken ligger en bygning som ser ut til å være redskapshus. Vest for kirken ligger minneparken anlagt i 1950 med et krigsminnesmerke i form av steinterrasser pyntet med blomster og et ankerformet monument til minne om omkomne på havet. Det finnes også en minnebauta over eidsvollsmannen Even Thorsen like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Flosta kirke
Kirkegårdsport
Krigsminnesmerke
Vestfra
Kirkegård
Gamle gravminner

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden